Fra barndommen husker jeg med gru skolens skidager. Jeg hadde kontorskuldre som 8-åring, og å gå med ryggsekk var uten unntak en lidelse. Hva jeg syntes om gå på ski med staver OG sekk kan ikke beskrives i siviliserte ordelag, og legger man til skidag på skolen, med den evige konkurransen, vondt i hele kroppen og samtidig å være klassens sinke skjønner de fleste at dette ikke er en aktivitet jeg gjør frivillig nå som jeg har nådd voksen alder og kan velge selv.
Men hytteturer liker jeg! Slik sett er påska litt av et innuendo, da hyttetur i påska ofte fordrer ihvertfall noen hundre meter med disse torturplankene på beina og en altfor tung sekk fylt med øl, melk til kakaoen og annet tungt og/eller omfangsrikt tullball man mener at man trenger for å kose seg.
Slik var det i år også. 2km hver veg i blytung råttisnø. Men hva gjør man ikke for å føle seg som en del av den norske folkesjela. Avkommet ble utkommandert for å holde mora med selskap på turen, og vi var begge enige om at denne begivenheten utgjorde en fin-fin ramme for å ta frem de aller kraftigste uttrykkene i vokabularet.
Heldigvis er det ett år til neste gang.
Baksidebloggen 